Foto: Bjørn Wad Film: Gjøkeredet Film
Tekst: Kristin Storrusten, Nucleus
Helge Baisgård
Når jeg en gang skal dø, håper jeg at jeg sovner inn ved et bål i skævven
Men før den tid har Helge nok å gjøre som pensjonist. Det er koret, gutteklubben, lokalpolitikken, kona, barna, barnebarna, borettslaget, tidligere kolleger, søsknene, den andre gutteklubben, ...
Helge er fornøyd med å bo «på toppen av kransekaka» i et borettslag. Han snakker gjerne om politikk, og han liker godt systemet i Norge med at man eier sin egen bolig.
– Med borettslag er det et styre, et lovverk og et system rundt. Jeg tror at folk med litt utfordringer blir mer tatt vare på i en slik boform enn i et sameie. Der er det mer individualistisk. Jeg har møtt folk som synes det er litt «finere» å bo i sameie. Men borettslaget er en fin spleisemodell, kort og godt.
Navn: Helge Baisgård (70)
Jeg bor i: 90 m2 leilighet på Finstadjordet
Jeg bor: sammen med Rita
Ansiennitet: Siden 2002
– Det er ikke det at jeg ikke kunne bodd i et sameie, men jeg synes det er veldig greit at det er som det er ...
Helge Baisgård
“
Mange sosiale arenaer
Mange, særlig menn, kan oppleve at det sosiale forsvinner litt når man blir pensjonist. Det gjelder ikke Helge.
– Nei, så jeg treffer LEPPA – Lørenskog Eminente Pils- og Passiar-Akademi – en gang i måneden. Vi er en gubbegjeng som møtes for øl, mat og en prat. Vi snakker om politikk da, vet du. Det som er aktuelt der og da. De vet hva jeg står for. Jeg synes det kan bli mye klaging. For eksempel hvis vi snakker om at folk blir plassert på sykehjem langt hjemmefra, sier jeg at vi må ta ansvar og engasjere oss så det ikke blir så galt når det blir vår tur. Vi må prøve å gjøre noe, da! sier Helge.
I tillegg til diskusjonen øver han med St. Laurentiuskoret hver uke, og det er bassøvelser hver 5.–6. uke.
– Med opptredener, turneer og forestillinger annethvert år blir det mye sosialt den veien. Jeg kan glømme tida litt når jeg synger. Jeg kan komme sliten på korøvelse og reise hjem mer opplagt.
Det er viktig for Helge å bo et sted med venner i nærheten.
– Jeg nevnte LEPPA, men så er jeg også med i gubbeforeningen Ludvig med faste treffpunkter. Noen av oss i LEPPA har møttes for å svømme, men det ble erstattet med gåturer under koronaen.
I tillegg har Helge god kontakt med søsknene sine. Snart skal brødrene møtes på hytta til Birger og spise rakfisk – slik er tradisjonen.
– Vi i søskenflokken hadde hverandre og har gjort mye sammen. Vi har ikke noe uoppgjort mellom oss. Det synes jeg er veldig fint.
Helge, som ellers snakker på inn- og utpust, må stoppe opp litt. Han blir beveget av å tenke på den gode kontakten med søsknene.
– Det betyr mye for meg. I går var jeg borte hos broren min med en bøtte blåbær til dattera hans. Jeg er nok den av oss som ringer mest, jeg prøver å holde kontakt, også nå som mamma og pappa er borte.
Det var fortsatt bålforbud da dette bildet ble tatt. Ellers ville dette portrettet vært tatt inne i skogen, med en termos og et velfyrt bål.
Kona Rita forteller at hun gjerne kan kvitte seg med ting og vil pusse opp, men det er vanskelig å få med seg Helge på at monsteraen er blitt for stor for stuen eller at møbler kan byttes ut.
– Jeg kan være med på endringer, men jeg er ikke sånn som vil bytte bolig hvert tredje år.
Helge er opptatt av å ha ordentlige ting. Ikke luksuriøst, men at de varer og er funksjonelle.
– Jo da, jeg kan godt ta noen andre farver på veggen og sånne ting, men jeg har ingen glede av å bytte sofa hvert femte år. Det synes jeg er direkte sløseri. Ja, nå begynner denne å bli litt slitt, men vi har små barnebarn, og bikkja elsker å legge seg oppi, så vi får ikke panikk, sier Helge.
Denne dagen har han besøk av datterens hund Tinga. Han er glad i hunder; tidligere har han hatt fire, både husky og doberman. Tinga spretter opp i sofaen til Helge. Han klør henne bak øret.
– Den hunden, hu får det bestandig som hu vil! Det får ikke alltid jeg, sier Rita.
– Jammen så ber hu meg ikke pusse opp kåken heller! parerer Helge.
Bortskjemt hund?
– Noe av det viktigste med et hjem er å ha minst to måter å holde seg varm på.
– Nå sier de at man kan ha bare fjernvarme. Men hva gjør man hvis det skjer noe? Det er ikke bare å sette inn varmepumper når folk bor oppå hverandre.
– Hva gjør du i en krise? Vi kan holde varmen ved å fyre.
Fyrer bål i enhver anledning
– Andre kan merke på meg at hvis jeg er litt tung, synger og plystrer jeg ikke så mye. Når jeg er på hytta eller har naturen rundt meg, hjelper det. Jeg må ha litt utsyn, det grønne, naturen, tett på meg.
Helge liker å gå til de samme stedene i skogen, for da vet han hvor han kan fyre.
– Du kan godt si det er det som er å komme hjem.
Han veit om benker i skogen som ingen andre veit om, og han drar i skogen med bikkja for å hente seg inn.
– Bålet og kaffekoppen, det er livet mitt, egentlig. Jeg fyrer bål i enhver anledning jeg kan. Jeg har kamerater som sier de har lært å fyre bål av Helge. Det gjør meg stolt. Men jeg er streng på det med bålforbudet, sikkert strengere enn andre. Man må slokke godt!
Helge liker å sitte og stirre inn i flammene med venner eller kona.
– Da sitter vi og ljuger, snakker om hvordan vi har det og reflekterer over betydningen av alt. Vi prater litt skit, og det gjør ingenting. Det er det jeg knytter til hjem. Venner er viktig. Dette ble store ord! Men jeg håper at når jeg blir dårlig en gang, så klarer jeg å krabbe meg ut i skævven. Jeg ønsker at jeg dør ved det bålet der inne. Jeg vil sovne stille inn foran bålet. Jeg håper jeg kan klarer det.
Hver nyttårsaften fyres det bål i skogen sammen med en kameratgjeng.
– Jeg er oppe ved Lintjern dagen i forveien og sjekker at alt er som det skal. Det må være nok ved og noen sitteplasser. Så er det å komme seg opp nyttårsaften formiddag og være trygg på at vi får plassen vår. Det er noen andre som har begynt å gå inn, men for å si det enkelt: De kan ikke fyre bål. De har for lite ved med seg, og det gir ikke noe særlig varme. Du må fyre opp ordentlig så du får glohaug. Da kan du sitte noen timer uti skogen.
Så deler de en dram og koser seg med spleiselag med pølser og kaker – det er alltid for mye av alt.
– Ved firetiden kommer vi tuslende ned til parkeringsplassen og blir hentet av noen av konene. Så sover jeg kanskje litt og gjør meg klar hvis det er fest på kvelden. Men det holder med det bålet, egentlig. Det er det jeg trenger.
– Jeg har så utrolig optimistisk holdning til morgendagen. Jeg tror på klimaendringene, men jeg tror at vi kan løse utfordringene framover. Jeg er født i en-og-femti, seks år etter annen verdenskrig, muttern hadde spart på rasjoneringskort slik at hun fikk kjøpt et sengeteppe. Verden har vært i brytninger og endringer. Vi tenker kanskje vi er inne i en vanskelig periode nå, men vi skal ikke frata folk håpet. Ikke kom til meg og si at vi må spise salatblader og bli vegetarianere og veganere for å overleve. Da hører jeg bedehuset med himmel og helvete. Jeg synes det er direkte destruktivt og angstfremmede.
– Da jeg vokste opp, hadde vi ikke penger som rakk til Månen. Vi skreiv på bok i butikken. I dag er det kredittkort og andre måter. Ingen på 50-tallet dro til Syden.
– Jeg er åpen og direkte. Hvis jeg synes det blir overfladisk middagssamtale, da kan jeg smelle til med en «Unnskyld meg, dette er bare tomsnakk». Men jeg har lært å være litt forsiktig med det. Men i for mange sammenhenger prater vi ikke direkte om ting.
Helge kaller det krenkelsessyndromet.
– På et seniormøte reiste jeg meg og sa at kommunen engasjerte seg for dårlig i utformingen av lekeplasser. Og så kom jeg til å si at det var negativ utvikling i noen områder her. Da fikk jeg pepper - her gjøres så mange fantastiske ting - vi kan gjøre mer. Av og til blir det bare prat og lite handling. Noen ganger må vi tåle det som er vondt og vanskelig, kjenne på smerten, noen tårer og at vi kan vise sterke følelser som bunner i et sterkt engasjement. Det er ikke farlig, men kan skape rom for endring.
Men Helge har merket at mange meninger kan gjøre deg litt ensom. Det betyr ikke at han skal holde kjeft framover.
– Barnebarnet på 10 år sier at vi er skravlete i vår familie. Det kan vel stemme, det. Og jeg kan bli ivrig og snakke høyt, jeg har mye på hjertet. Da kan jeg overdøve andre. Jeg kan vel for faen ikke for at jeg har fått barytonstemme!
For faen en baryton
– Jeg har alltid vært en engasjert fyr. Men det er slitsomt. Så noen ganger har jeg testet å holde kjeft, men det ble jeg bare deprimert av.
Helges faktaboks
- Borettslag er en fin modell.
- Ikke gammeldags.
- Kanskje du skulle bo i borettslag?
- Borettslag er best.
Les flere historier
De hadde bare bodd i leiligheten noen uker da den nyfødte babyen sluttet å puste.
Nina
Hos Pino er det åpent hus året rundt, enten du vil ta en kaffe eller bade i bassenget hans. Velkommen!
Pino
Drømmedagen når man er sju år: Kake, godteri, lekeslott med 10 000 etasjer.
Leah
– Barnebarna er mye her hos oss. Også drar vi til dem for å spise taco hver fredag klokken 16.
John
Flere dager i uka står alpinmamma Mariana i kjelleren i BORI-blokka og forbereder sønnens ski.
Mariana
– Golfbanen er fristedet mitt, selv om jeg ender opp med å være sint i fire timer fordi jeg ikke klarer å slå riktig.