Foto: Bjørn Wad Film: Gjøkeredet Film
Tekst: Kristin Storrusten, Nucleus
Robin Smerud
Jeg føler at jeg har vært voksen lenge
Robin bygger hus for andre. Nå har han brukt tømrerlønna til å kjøpe sitt første hjem.
I natt sov han for første gang i sin egen leilighet. Det føles allerede som hjemme.
– Jeg overtok leiligheten i juni, men jeg tok ferie før jeg begynte å pusse opp. Fargen i stuen likte jeg ikke. Skapene i gangen var veldig store, og skapdørene slo utover. Nå har jeg montert speilskap med skyvedører. Det ble mye bedre.
Nå er det bare persienner på soverommet som står igjen.
– Og så skal jeg bli vant til å lage middag, vaske klær, finne ut av oppvaskmaskinen og sånt. Jeg har gjort noe med hjelp på telefonen fra mamma. Det eneste jeg ikke kan her ennå, er vel å skifte trekk på sofaen. Det kan vaskes, men da må jeg finne ut hva maskinen skal stå på.
Navn: Robin Smerud (23)
Jeg bor i: 30 m2 leilighet på Kjeller
Jeg bor: alene
Ansiennitet: Siden 2005
Jeg ble ikke forelska i leiligheten med en gang. Men nå er det som jeg kommer hjem når jeg kommer inn døra.
Robin Smerud
“
– Nå blir det litt mer mitt, sier han mens setter opp Zelda-figurene på hyllen over datamaskinen. Han er glad i å spille, og Zelda er favoritten. I går kveld kom han med de siste tinga.
– Leiligheten er mer meg nå. Jeg veit hvordan det var. Jeg veit hva jeg har gjort. Jeg har fått møblert og malt sånn jeg ville. Det er meg, liksom.
Robin har ikke hatt en typisk ungdomstid eller brukt alle pengene på russebuss.
– Da jeg var 17 år, fant de en svulst på hjernen. Først fikk jeg epilepsidiagnosene, men medisinene fungerte ikke. På MR-bildene så de en, hva skal jeg si, en flekk. Den ble borte på neste bilde, men så hadde den vokst. Jeg har tatovert datoen for operasjonen på armen. Det er fortsatt et arr. Jeg har to plater og seks skruer inni der.
To år senere fikk han smerter i venstre testikkel. Det viste seg å være testikkelkreft.
– Av alt jeg har gått gjennom, var cellegift verst. Jeg var på Ullevål én uke av gangen, og da jeg egentlig var ferdig, fikk jeg nøytropen feber og måtte inn igjen, 2–3 uker midt i fellesferien. Men jeg blei ikke redd, for jeg stoler på helsevesenet.
Robin tenkte ikke over at han gikk glipp av ungdomstiden, for han forsto at han trengte behandlingen.
– Jeg føler meg ikke rebelsk sånn sett. Jeg skjønte at jeg måtte være på sykehuset, så jeg tok med iPaden og lader og diverse. Jeg vil heller være der og bli frisk enn å være hjemme.
Robin ville heller spare til motorsykkel, bil og leilighet enn å feste.
– Jeg føler at jeg har vært voksen ganske lenge. Hva skal jeg si, jeg gikk rett fra å være ungdom til å være voksen da videregående starta.
Ungdom ble voksen
– Jeg kjøpte denne teslaen for en uke siden. Før hadde jeg dieselbil.
Robin vokste opp på Lørenskog med moren og broren. Faren bodde i Fetsund. Først så han etter leiligheter på Jessheim, for han jobba der. Han var på en del visninger, både på Skjetten, Lørenskog og Strømmen. Han trodde Lillestrøm og Kjeller var for dyrt.
– Jeg veit jo at det er dyrt der vi bygger rekkehus nå, de koster 5–6 millioner. Det har ikke jeg sjans til. Men så oppdaga jeg at det var innafor noen steder. Det er litt tilfeldig at jeg endte opp her, men det er i alle fall riktig side av E6. Det er aldri kø nordover om morgenen eller kø når jeg skal hjem igjen.
På visningene sjekket han etter hvor mye som måtte gjøres. Han var faktisk på en visning i samme blokk, bare etasjen over, men som han ikke bød på.
– Der knirket det mye mer i gulvet enn her. Det var ikke jeg fornøyd med. Her malte jeg veggene bare, gulvet er fint nok. Som tømrer synes jeg det er forferdelig å høre på et knirkete gulv.
Å finne rett sted
Robin liker å tenke på at han har klart å kjøpe leilighet uten økonomisk støtte fra foreldrene.
– Men siden jeg har kjøpt så mange møbler, har jeg lånt penger hjemmefra til lader for bilen. Den er ikke akkurat superbillig, 20 000 kroner. Jeg betaler tilbake litt en måned og litt neste måned.
Moren til Robin var med på alle visningene.
– Jeg synes jeg kan se mulighetene i en leilighet, men mamma var ikke alltid enig. På Lørenskog mente hun det ville bli fint, men jeg var ikke så interessert i utseendet på den leiligheten.
Mamma har også bidratt etter at leiligheten var kjøpt.
– Det er mange ting her som mamma har kjøpt, og så har jeg vippsa penger. Men den sykkelpynten og planten har jeg fått. Eller jeg har ikke vippsa penger for det ennå.
Robin setter pris på at mamma kjøper ting til ham.
– Men vi kan ha forskjellige definisjoner på hva et vanlig fleeceteppe er. Det som ligger der, måtte hun bytte et annet i, for det var ikke det jeg mente. Mamma var med på å kjøpe sofa, bord og tv og sånt. Hun kommer med innspill på hva jeg bør tenke på. Ja, senga også for den saks skyld.
– Er det noe du har kjøpt her uten mamma?
– Nei ... Jo, stolen, dataen og ipaden. Men det kjøpte jeg mens jeg bodde der. Jeg har ikke kjøpt noe til leiligheten som hun ikke veit om. Jeg tenker kanskje å kjøpe noen bilder og en bilderamme. Da blir hun kanskje litt overraska. Men jeg må spørre mamma om hjelp hvis jeg kjøper utemøbler, for jeg får ikke plass til det i teslaen.
Med mamma på laget
– Mamma foreslo at broren min og jeg kunne bo sammen, for da kunne jeg kjøpt større, og han kunne leie et rom. Men jeg tror det hadde blitt litt kleint. Nå er jeg helt fri.
Mormor og morfar på besøk
Nå kunne Robin tenkt seg å invitere mormor og morfar på besøk. Selv om mormor er dårlig til beins, tror han at hun vil klare å komme seg opp trappa.
– Jeg vil vise dem hvordan det har blitt.
Morfaren til Robin er pensjonert tømremester.
– Det var mer tilfeldig at jeg også ble tømrer. Vi snakker ikke så mye om sånne ting, for han er av den gamle skolen, han skjønner ikke alltid hvorfor vi gjør sånn eller sånn. Men han er mer glad i tak-ess, slike plater som det er i taket her enn jeg er.
– Nå kan jeg jobbe overtid eller lenger når jeg vil, uten å føle at jeg må komme hjem til middag. Nå er det jeg som lager middag, så nå kan jeg bestemme selv. Jeg kan dra på sykkeltur før middag.
Robin Smerud
"
Og så detter plutselig svennebrevet ned, det han akkurat hengte opp. Rolig reiser han seg og samler sammen bitene. Han har ikke støvsuger eller kostebrett ennå, men forsiktig samler han opp glassbitene og sørger for at selve svennebrevet ligger trygt på kjøkkenbenken. Disse skruene som ikke skal lage hull, holdt ikke likevel. Kanskje han ikke hadde latt limet tørke lenge nok?
Da det er ordna, er det helt ryddig igjen. Foreløpig er det lett å holde oversikt.
– På rommet hjemme hadde jeg det kjemperotete. Pulten ser ikke ut. Der ligger ... alt. Det er noe ark, veit jeg, kanskje forsikringsdokumenter, en gammel gameboy, noe verktøy, skrutrekkere, bitset. På en hylleseksjon har jeg masse lego fra da jeg var liten.
– Hvordan skal du klare å holde det så ryddig her?
– Alt skal ha sin plass. Da blir det ikke rotete. I dette skapet står ting som skal ned i kjelleren når jeg får tilgang der. Men jeg må ha det sånn at alt har sin plass.
Rot og ryddig
– Jeg ser for meg å bo her i 2–3 år. Jeg veit ikke om det blir for lite eller ikke. Ellers kommer jeg til å trives her, det tror jeg. Jeg har det jeg trenger.
Forkjøpsrett
- Robin fikk BORI-medlemskap av mamma og kunne melde forkjøpsrett på flere leiligheter.
- Vil du også kjøpe din første leilighet?
- Her kan du se hvilke leiligheter du kan melde forkjøpsrett på akkurat nå:
Les flere historier
Drømmedagen når man er sju år: Kake, godteri, lekeslott med 10 000 etasjer.
Leah
– Barnebarna er mye her hos oss. Også drar vi til dem for å spise taco hver fredag klokken 16.
John
– Golfbanen er fristedet mitt, selv om jeg ender opp med å være sint i fire timer fordi jeg ikke klarer å slå riktig.
Marius
Sunniva synes det er viktig å benytte seg av det lokalsamfunnet har å by på.
Sunniva
– Når jeg kommer utslitt hjem fra sykkeltur, serverer Jan vafler til meg på verandaen. Det er kjærlighet, det.
Sonja
Flere dager i uka står alpinmamma Mariana i kjelleren i BORI-blokka og forbereder sønnens ski.